Lanserer Arbeidernes kulturbibliotek

– Gjennom Arbeidernes kulturbibliotek ønsker vi både å løfte fram klassikere med en betydelig plass i norsk litteraturhistorie, men også mer ukjente og glemte perler, sier Aronsen.

Den første tittelen i serien er novellesamlingen Fra dypet (J. Aass' forlag, 1908) av Marius Braatt. Da den utkom, ble Braatt regnet som et av arbeiderbevegelsens mest lovende diktertalenter. Allerede året etter måtte Braatt imidlertid gi tapt for tuberkulosen, bare 23 år gammel. Hans gode venn og forfatterkollega Johan Falkberget forsøkte flere ganger å få gitt ut Fra dybet på nytt, uten å lykkes. Og etter en mannsalders utilgjengelighet gikk etter hvert både Braatt og novellene hans i glemmeboka.

– Det er flere grunner til at Braatts noveller og prosastykker fortjener å løftes fram igjen. For det første er det stemningsfull og spennende litteratur i seg selv, med fortellerstemmer som setter de marginalisertes perspektiv i sentrum. For det andre har tekstene en dokumentarisk verdi idet de kan fortelle oss om koblingen mellom samfunnsforholdene, fysisk sykdom og psykiske lidelser. I Fra dypet trekker Braatt veksler på sin egen erfaring med fattigdomssykdommen tuberkulose og «krøplingens» utsatte posisjon i samfunnet. Som historiker Johanne Bergkvist skriver i bokas forord: «Med empatisk innlevelse skrev Marius Braatt ikke bare om de vanskelige materielle forholdene, men også hvordan nøden kunne korrumpere de mellommenneskelige relasjonene.»

‍

‍

I boka Arbeideren i norsk diktning peker Olav Dalgard på at Braatt først og fremst skildrer arbeiderklassen som den lidende klasse, og at hans diktning er mindre ideologisk avansert enn for eksempel Per Sivle, som skrev om streik og organisasjon. «Men en føler likevel at Braatt er en ekte proletar, at han kjenner den sosiale elendighet av personlig erfaring og at alle hans følelser er ekte», skriver Dalgard.

– Det er som fortvilelsens dikter at Braatt har sitt særpreg. Der mye av den klassiske arbeiderlitteraturen kretser rundt kamp og strid, byr Braatt først og fremst på bitter indignasjon over den vanskelige tilværelsen som var blitt de utstøtte til del.

Vil utvide arbeiderlitteraturbegrepet

Aronsen forteller at i tillegg til å løfte fram litteratur som fortjener å leses på nytt, er noe av formålet med Arbeidernes kulturbibliotek også å utfordre grensene for hva arbeiderlitteraturbegrepet kan romme.

– I dag forbinder vi arbeiderlitteratur først og fremst med lyrikere som Rudolf Nilsen og Arne Paasche Aasen og romanforfattere som Kristofer Uppdal, Johan Falkberget eller Oskar Braaten. Men arbeiderbevegelsens intellektuelle, både kvinner og menn, har skrevet utrolig mye spennende som i dag er lite kjent – også i sjangre som sakprosa og kortprosa, journalistikk og dramatikk.

– Et eksempel er seriens neste tittel, reportasjeboka Blandt anarkister (Olaf Norlis forlag, 1890) av trønderen Arne Dybfest. I en alder av 21 år hadde Dybfest knyttet kontakter med den tysk-amerikanske anarkisten Johann Joseph Most, han hadde brevvekslet med den russiske filosofen Pjotr Kropotkin, han hadde truffet den beryktede veteranen fra Pariskommunen, Louise Michel, og han hadde besøkt fagforeningsmannen Albert Parsons i fengselet i Chicago, der han satt og ventet på dødsdommens fullbyrdelse etter de berømte Haymarket-opptøyene i 1886. 

‍

‍

– Blandt anarkister er noe helt unikt i norsk litteraturhistorie. Få, hvis noen, nordmenn hadde en slik kontakt med størrelser som Michel, Kropotkin og Parsons. At boka er såpass lite kjent i dag, skyldes nok for det første at Dybfest ikke hadde noen organisatorisk tilknytting til den politiske arbeiderbevegelsen i Norge, og for det andre at også han døde svært ung, bare 23 år gammel.

Utover Blandt anarkister vil ikke Aronsen røpe så mye om hva som kommer i serien.

– Men jeg kan love at det både kommer tekster som ikke tidligere har vært offentlig tilgjengelig og klassiske verker av mer kjente forfattere. Og det vil bli bøker i vidt ulike sjangre, alle med nyskrevne forord som setter stoffet i kontekst.

– På 1960- og 70-tallet debatterte man arbeiderlitteraturens egenskaper: Dreier det seg om litteratur skrevet for, om eller av arbeidsfolk? Dag Solstad hevdet i et intervju med Klassekampen at det eneste relevante kravet er at litteraturen må ta standpunkt for arbeidernes klasseinteresser. Det er en definisjon vi vil bruke som rettesnor i arbeidet med Arbeidernes kulturbibliotek. Og da vil vi samtidig synliggjøre at arbeiderklassen er, og alltid har vært, mangfoldig.

– Arbeidernes kulturbibliotek blir en serie utgivelser du vil være stolt av å ha stående i bokhylla. Det blir pene, forseggjorte bøker med vekt på høy kvalitet.

‍